For over et år siden fikk jeg en 2. gangs varsel på en ubetalt regning jeg faktisk ikke visste fantes. Brevet kom fra SVEA. Beløpet var høyt. Magen vrengte seg. Det gikk noen dager før jeg fikk summet meg.
Så en tidlig morgen kom en sms fra SVEA. En påminnelse om brevet som var sendt. Med en hendig knapp som ville ta meg rett til der jeg kunne betale det jeg skyldte. Tallet 22487,- lyste mot meg i fet skrift og med betalingsfristen var satt til ti dager. Løsningen var innovativ og enkel. Det var bare noen tastetrykk, så var hele beløpet betalt. Meg jeg betalte ikke. Jeg hadde ikke over 22 tusen sånn helt plutselig. Dessuten ante jeg jo virkelig ikke hva slags beløp det var.
Og det visste ikke SVEA heller. Jeg ringte dem nemlig og oppgav referansenummeret som stod i sms'en. Etter mye ventemusikk, spørsmål om det ene og det andre og enda mer ventemusikk, fikk jeg til slutt navnet på et firma. Da jeg googlet det på særdeles kreativt vis, fant jeg ut at firmaet var lagt ned for mange år siden. Eller gått konkurs. Det eneste som fantes nå, var nummeret til en advokat som ikke tok telefonen når jeg prøvde å ringe.
Jeg ringte SVEA på nytt. For et eller annet sted måtte de jo ha oversikt over hva det egentlig beløpet var, og hvem jeg skyldte penger.
Nope. Nei. Fantes ikke. Den unge mannen i andre enden mente jeg burde ha den oversikten selv. Det var jo tross alt min ubetalte regning.
Jeg fikk heller ikke svar på hvordan de kunne sende meg et sånt krav uten å ha oversikt og opplysninger å gi meg. Ikke annet enn at de av og til kjøpte opp gjeld fra små inkassoselskap, og at min ubetalte gjeld, min ubetalte regning, antakelig var kjøpt av et firma som hadde kjøpt den av et annet firma. Osv. Eller noe sånt.
Jeg gav meg ikke. Jeg kunne ikke gi meg.
Samtidig som jeg forsøkte å få svar fra SVEA, googlet jeg firmaet som ikke fantes mer opp og i mente, og via via via fant jeg til slutt ut at firmaet som muligens hadde solgt gjelda mi til firmaet som nå ikke fantes lenger, hadde samme postadresse som et verksted jeg hadde fikset bilen på for MANGE MANGE år siden.
Da demret det.
Jeg husker det enda. Beløpet ble større enn antatt og jeg måtte be om å få siste halvdel på regning. Jeg husker også at regningen ble ikke betalt på tiden. Den lå på vent i nettbanken min i to-tre uker før jeg hadde penger nok til å kunne betale den. Da dukket første purring opp. På hele beløpet, ikke bare det som gjenstod. Jeg ringte verkstedet som sa de skulle sende ny regning, noe de gjorde, men i forbifarten glemte de å slette purringen på hele beløpet. Noen dager etter at jeg hadde betalt det resterende beløpet, fikk jeg purring på hele. Verkstedet ba meg ta kontakt med regnskapskontoret deres, som ba meg ta kontakt med inkassoselskapet de hadde oversendt saken til. Jeg ringte, men de fant ikke saken. Fakturanummeret fantes ikke. Den var trolig trekt tilbake, mente de, siden beløpet jo var betalt. De ville gi lyd fra seg om det var feil.
Så gikk ukene. Månedene. Årene. Elleve år faktisk. Elleve.
Det var da jeg fikk sms fra SVEA. Som verken kunne bekrefte eller avkrefte om det var denne regningen det var snakk om.
Saken er enda ikke løst. Siste samtale med SVEA for over et år siden resulterte i at de bekreftet at de ville se på saken, men at det for min del var best å betale beløpet i sin helhet, og eller få det refundert når jeg, eller noen, klarte å oppdrive bevis for at regningen var betalt. Det har jeg IKKE klart. Jeg har ikke kvittering for halve beløpet jeg betalte kontant da jeg hentet bilen, den siste halvdelen har jeg klart å oppdrive i arkivet i nettbanken, men "kvitteringen" i nettbanken har ikke samme referansenummer som det nummeret SVEA har i sine system. Antakelig fordi det er en gjeld som er kjøpt opp av flere ledd og har surret i diverse system i mange år.
Så her er vi. Rett før jul fikk jeg ny sms. Med ny hendig knapp å trykke på for å betale hele beløpet. Beløpet er nå større enn i forrige sms.
Avmakt. Det er følelsen.
Og så er det alle disse SVEA-reklamene på tv da. Og YouTube. Og i sosial medier. Hvor mannen i en eller annen lederstilling ligger slengt på en sofa og øver inn noen setninger om hvordan han skal forklare for banken at turen til København ble dyrere enn han hadde trodd. Hvor mannen går bortover gangen og forteller om hvor ille det er å måtte ringe en bedrift å be dem om 4 millioner kroner. Om mannen som snakker om forholdet kollegaene imellom. Arbeidsmiljøet. Reklamer som skal virke løse og ledige, muligens for å "normalisere" eller avskrekke dette med å ikke ha styr på økonomien sin?
Hva føler så JEG når jeg ser disse reklamene? Avmakt. Og så blir jeg sint. Hvem forsøker de å nå hjem til med sånne reklamer? Bedriftseiere som skylder penger? Bedriftseiere som andre skylder penger til. Mannen i gata? Han som har alt på stell eller han som sliter med å få endene til å møtes? Skal vi syns synd på SVEA? Skal vi føle empati, eller forsøker de å få oss til å tro at de har empati med sine kunder? Dem som skylder penger til andre eller dem som andre skylder penger til?
Aner ikke. Vet bare at det er noe grenseløst respektløst over dem. Hvor de verken ser den ene eller den andre. Hvor de bare ser seg selv.
Avmakt.